Og så var mor & fars små gullklumper blitt ungdommer. Det skjedde sakte men sikkert og det skjedde likevel så plutselig. Nesten alt det gamle skal jevnes med jorden og man får behov for å ta avstand fra alt. Hvem er blant de første som skal under giljotinen?
Teddybjørnen.
Den er på sitt uskyldige vis livets store taper. Determinert til å bli sveket. Bestevennen som så brått blir glemt og skjødesløst stappa ned i søppelsekker og pappesker med alt anna drit og brask som samler seg opp i livene til oss her på den bortskjemte sida. Så kommer de der oppryddingssjauene, som alle skal gjennom noen ganger i løpet av disse butikklivene vi lever, og gamle bamse skal til slutt gjøres av med. Til Trehørningen er den på vei!
Prøysen har skrevet om temaet, Disney har melka det rått. Det ligger en konstant melankoli over teddybjørnene i de mørke loftskrokene. Knut Nordby har spunnet videre på fortellinga og gitt den nye farger. Og ståpels. Han har fryst den sammensunkne, triste og forlatte bamsens siste sukk i flere lag med maling. Brukt maling fra de samme restavfall-søppelspannene, de siste malingsskvettene som er igjen etter at barnerommene er pussa opp til gjesterom.
Kunsten er laget bare av folks søppel! Bamsene er redda fra søppelfyllingene og forbrenningsovnen på Trehørningen, gitt nye roller, en ny sjanse til å bety noe, si noe. Og hvem er mest tragisk av teddybjørnen med prislappen på, og den litt pjuskete uten? De forteller ulike historier.
Knut Nordby har forsterka disse, gitt bamsene nye uttrykk og nytt potensiale. De sier noe om oss, om livene våre, og om samfunnet vi lever i.
David William Øynes
Utstillingsperiode: 15. juni – 24. august. Utstillingen er åpen i Kulturhusets åpningstider.